Trygdemyter



En av de mer seiglivede politiske mytene i Norge handler om uføretrygd. Gang på gang gjentas bekymringene om at det er for lukurativt å gå på trygd, så folk slutter å jobbe for å bli uføretrygdet. Særlig bekymret er de hos høyresidens tenketank Civita. Der slås det jevnlig alarm om trygdeutgifter ute av kontroll, og det snakkes om at uføretrygd er et valg. Den siste påstanden kan ikke tas så bokstavlig, siden uføretrygd ikke er noe man velger, men noe som vurderes av leger. Likevel bidrar det til å gi inntrykk av en lat befolkning som helst ikke vil jobbe, men bare få penger fra staten uten selv å bidra med noe. En nasjon full av snyltere. 

Men dette er som sagt myter.

Hvis påstanden om at folk valgte trygd foran jobb stemte, ville man finne igjen den effekten i statistikken. Ny forskning fra Høyskolen i Oslo og Akershus gjør ikke det. De finner derimot at det er motsatt. Norge er på toppen i sysselsetting. Her er det flere syke og lavt utdannede i arbeidslivet enn i andre europeiske land med strammere trygdeordninger og lavere utbetalinger. 

Det er selvfølgelig ikke noe mål i seg selv at folk går på uføretrygd. De fleste har lyst til å jobbe og bidra, og burde få tilpasset arbeidssituasjonen sin så de har muligheten til det. Men for dem som ikke har helse til å arbeide, må det finnes uføretrygd som gjør at de kan leve et normalt liv. Både fordi det er bra for den uføre, som ikke selv har valgt å ende utenfor arbeidslivet. Men også for resten av samfunnet. Blir uføretrygden en fattigdomsfelle, risikerer vi at enkelte vil gjøre alt for å unngå å ende opp som ufør. Da kan vi virkelig begynne å snakke om å jobbe seg i hjæl. I tillegg blir man et lett bytte for useriøse deler av arbeidlivet, som vil utnytte dem som godtar lavere lønninger fordi alternativet er enda verre. Det er et samfunn jeg ikke ønsker meg, og kan bli starten på en nedadgående lønnsspiral som til slutt kan ramme oss alle.

Derfor er det ingen grunn til å slå alarm. I stedet burde vi være stolte av at vi hjelper dem som ikke kan jobbe, og heller bekymre oss for hvorfor folk ender opp med å jobbe helsa av seg, framfor å straffe dem når det allerede har skjedd.

 

41 kommentarer

Mats Vederhus

10.11.2011 kl.22:41

Fullstendig enig, Iver!

Bra du tar opp dette temaet.

Tore

10.11.2011 kl.22:49

Stay trygda!

julie

10.11.2011 kl.22:54

utrolig bra skrevet! og jeg er totalt enig.

Anonym

10.11.2011 kl.23:35

Vel, jeg er en av de som er trygdet. Jeg fikk det innvilget ganske nylig faktisk (to måneder siden). Jeg er nå ung ufør. Jeg er 35 år gammel. En kan godt sløyfe "35 år" i den setningen, for øvrig. Jeg er gammel.

Jeg har i mange år prøvd meg i arbeidslivet, problemet er at som mangeårig mobbeoffer så er det lett å tråkke på og utnytte meg. Det har gjort at de problemer jeg har fra før (kraftig sosial angst, liten/ingen selvtillit/dårlig selvbilde, etc) bare er blitt forsterket.

Siste arbeidsplass jeg var på, som var pekt ut av A-Etat ble jeg plassert på et eget kontor til å sitte og surfe på nettet 2 1/2 dag i uken, det var min "jobb". For det fikk min arbeidsgiver 15.000kr/måneden, som jeg fikk 2,500 av som lønn (dette var avtalt med A-Etat).

Med andre ord, i mens jeg slet med å få til å så meget som eksistere, tjente min arbeidsgiver penger på å ha meg gåendes og gjøre ingenting. Slik var situasjonen i 1 1/2 år, da gikk avtalen med A-Etat ut. Deretter var det avtalt at jeg skulle få jobb hos arbeidsgiver. Det kunne jeg ikke, sa arbeidsgiver, for firmaet hans hadde så dårlig økonomi at han vurderte å la det gå konkurs.

I dag er jeg altså uføretrygdet. Det er ikke jeg som har snyltet på systemet, det er det slike arbeidsgivere som gjør. Oh, jeg har jobbet hos Fretex også. Der var det en tid butikken var stengt for noe oppussing. Da kommenterte jeg dette, tapte de ikke penger på at butikken var stengt? Å nei da, med de AFT-avtalene de hadde med A-Etat så tjente de godt om penger, selv om butikken var stengt.

Det sure for meg er at jeg har fått trygd (attføring, rehabilitering og AAP) i tiden før jeg fått ung ufør. Før 2004 var det slik at den som fikk ung ufør fikk retroaktivt etterbetalt det vedkommende skulle hatt (evt. i mellomlegg mellom den trygd vedkommende fikk og det vedkommende skulle ha fått) fra vedkommende ble syk til vedtakets dato.

I 2004 fikk Høyre gjennomført en ny lov som gjør at den som blir ung ufør får etterbetalt kun de siste tre årene, og det kun dersom vedkommende ikke har fått noen annen trygd.

Slik har de spart penger på de som har lite, og gitt skattelette til de som har mye. For det er jo de som trenger pengene...

Jeg ønsker virkelig ikke å gå på trygd. Jeg har ventet til så sent som nå med å søke om trygd nettopp fordi dette er ikke noe jeg vil. Men samfunnet har ikke hjulpet meg med det psykiske, i stedet har det hele veien handlet om å spare penger/tjene penger på meg og på min situasjon.

I det korte løp tror en at en sparer penger, men i det lange løp koster det bare så mangfoldig å ha slike som meg på trygd. Jeg har så meget å bidra med til samfunnet, både i skatt og i form av velvillighet til å stille opp for andre, yte det lille ekstra og enda mer der til.

Jeg ønsker fortsatt ikke å gå på trygd. Men jeg klarer meg ikke i arbeidslivet. Jeg får angst. Angst for hvordan andre ser på meg, angst for å gjøre noe galt på jobb som skal koste dyrt, angst, angst, angst.

Slik er min situasjon.

marteiengland

12.11.2011 kl.01:08

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostfold/1.7873000

Denne burde du lese, om du ikke allerede har gjort det...

marteiengland

12.11.2011 kl.01:08

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostfold/1.7873000

*****

trond

12.11.2011 kl.12:57

"Samfunnet har ikke hjulpet meg...." og den holdningen er grunnen til at du er trygdet.

Anonym

12.11.2011 kl.13:40

trond: I så fall vil jeg anbefale flere å ta den holdningen tidlig, en sliter seg nemlig ut på useriøse arbeidsgivere som gjerne ofrer livet ditt for å spare (tjene) penger...

Mnei trond, når en kvinne blir voldtatt så er det samfunnets ansvar å gjøre noe for å forhindre at den voldtekten får fortsette. Når en person ligger påkjørt på gaten er det samfunnets ansvar å få gitt den personen førstehjelp så snart som mulig og få vedkommende på sykehus snarest. Når et lite barn utsettes for mobbing på skolen er det samfunnets ansvar å sette en stopper for det.

Vi har som samfunn et ansvar overfor hverandre.

Faktisk, hvis du spør den eldre garde, de som var unge på 50-60 tallet, så var det ikke uvanlig før, helt frem til på 80-tallet, at hvis en person lå hjemme syk fra jobben en dag, så kunne en nabo komme og banke på døren og spørre, "hei, jeg så du ikke hadde åpnet opp for gardinene dine og lurte på hvordan det gikk med deg? nei men, er du syk? er det noe jeg kan gjøre for deg, noe du trenger fra butikken eller apoteket?". Med den nymotens "individualismen" som vi fikk etter hvert så forsvant dette. Det het "å bry seg", og ble ikke leger sett på som noe positivt.

Så langt er vi gått som samfunn, at i dag "bryr vi oss ikke" når det ligger en kvinne rett foran stortinget og blir voldtatt. I stedet peker vi, ler, tar bilder og håner henne... For det er ikke lenger samfunnets ansvar å bry seg.

trond

13.11.2011 kl.12:14

Og når du da til tross for din forventning om at andre skal hjelpe deg opplever skuffelse, så har du selvsagt gjort alt du kan før å hjelpe deg selv?

Andreas

13.11.2011 kl.16:20

trond: Jeg har INTET ønske om å være trygdet. I tilfelle du ikke fått det med deg, jeg har stilt opp og gjort mer enn forventet av meg. En arbeidsgiver jeg jobbet for jobbet jeg 48.5 timer i uken for. Det mente han var en 60% stilling. Han ringte meg dag og natt for å ha meg til å gjøre forskjellige tjenester for han, fordi han ikke gadd å gjøre ting selv. Samtidig måtte jeg få tilskudd fra sosialkontoret, fordi fyren betalte så lite i lønn som han gjorde. Oh ja da, sosialkontoret, jeg og han hadde møte hjemme hos han hvor han skrøt uhildet av meg, jeg var en av de beste arbeidstakere han noensinne hatt (selvfølgelig var jeg det, han kunne jo utnytte meg som han ville uten at jeg sa nei...). Likevel betalte han meg altså ikke en gang en levelig lønn.

Etter at jeg sluttet for han fant jeg ut av at han ikke hadde meldt inn lønnen min i arbeidstakerregisteret. Ei heller hadde fyren arbeidstakerforsikring.

Det var A-Etat som satte meg til å jobbe for han. Hvordan det gikk, nei det brydde ikke de seg om. Jeg var jo ute av systemet deres, det var det viktigste for dem.

Men når du setter personer som har vært mobbeofre hele sitt liv, som ikke ser noen selvverdi i seg selv, til å jobbe for noen som tråkker enda mer på en, da blir du ikke bedre, bare dårligere.

Til slutt ble jeg så dårlig så psykisk helse tok kontakt med fastlege for meg. Både de og han så at jeg ikke hadde det godt. Jeg ble sykemeldt. Jeg hadde ikke bedt om sykemelding, men jeg ble nå sykemeldt i to uker av legen min. Når jeg kom opp til sjefen min med sykemeldingen og sa jeg hadde noe han måtte skrive under på så han på arket og utbrøt bare, "men hva f... Er du ute etter å ødelegge for meg?!".

En times tid senere fikk jeg en telefon fra kona hans, som var helt i harnisk, med beskjed om å komme opp og levere de ting som hørte til jobben, og så kunne jeg glemme å komme dit igjen, for jeg hadde ikke noen jobb der mer.

Og å jobbe for slike mennesker skulle styrke min selvtillit? Hmh. Og nei, jeg har ikke energi eller styrke til å si i fra til slike mennesker. Hvor skulle jeg hente den fra? Jeg har ingen følelse av å være verdt noe. Så dermed blir det til at slike tråkker på meg. Og jeg blir sykere.

DERFOR trond, er jeg sykemeldt i dag. Og du tar feil hvis du tror at samfunnet ikke har noe ansvar. Grunnloven tilsier at staten plikter å hjelpe en og hver borger i arbeid, evt. å tilrettelegge hvis det trenges. I mitt tilfelle har man ikke brydd seg. Hvorfor skulle man, hey, samfunnet har jo ikke noe ansvar for å hjelpe andre, ikke sant trond? Så dermed er jeg blitt sykere og sykere, av mennesker som har utnyttet meg så til de grader.

Jeg har gjort mitt og enda mer dertil.

Trond

14.11.2011 kl.13:38

Det at du fremdeles er trygdet er et bevis på at du ikke har gjort alt. Og inntil du oppgir tanken på at løsningen finnes der ute, kommer du til å forbli trygdet.

Du har ikke et angstproblem. Du har et selvbildeproblem. "Samfunnet" kan ikke gi deg selvbilde (det ligger vel litt i ordet?). Det eneste her i verden du har full kontroll over, er dine egne tanker. Så er det valget ditt da, hva du ønsker å fortelle deg selv. Det jeg hører er en dyrking av offerrollen. Hvordan skal du da kunne oppnå noe annet?

Andreas

14.11.2011 kl.16:10

Trond: Nei, det at jeg nå er trygdet er et bevis på at nettopp alt er prøvd.

Mnjaei, jeg har ikke full kontroll over mine tanker. Hadde jeg hatt det ville jeg jo ikke vært i den situasjonen jeg er i. Slik er angstens natur at du styrer den ikke.

Hvis du hører dyrking av offerrollen så viser det jo bare hvor kynisk du er. Jeg har sagt at det er ikke lett for den som havner på trygd. Det at du tror at det bare er til å "ta seg sammen", viser jo hvor lite du forstår av omgivelsene dine...

trond

14.11.2011 kl.17:29

Hvis du ikke styrer tankene dine, hvem er det da som gjør det?

Hvis man havner på trygd når alt er forsøkt, hvordan kommer da andre som har slitt med angst tilbake til et normalt liv?

Andreas

14.11.2011 kl.17:49

trond: Ikke hvem, hva. Følelser styrer tanker.

Hvis mennesker ikke er like, hvorfor går du da ut fra at de er det?

De fleste mennesker har et samfunn rundt seg, familie, personer som står de nær, som støtter, osv. Jeg var under barnevernet fra jeg var 15 til jeg ble 18. Der etter ble jeg sendt på sosialkontoret. Med andre ord, i mens andre får hjelp og støtte når de har det vanskelig får jeg sitte for meg selv og prøve å bearbeide de tankene og følelsene. Da tenker en så meget mer på de tingene, dag som natt, og får bearbeidet det i så langt mindre grad.

trond

14.11.2011 kl.17:51

Du får kose deg ned trygden din mens du venter på at andre skal løse problemene dine.

Andreas

14.11.2011 kl.18:16

trond: Takk for omtanken din, du som mener ingen trenger den. ;)

Trond

15.11.2011 kl.15:16

Jeg har masse omtanke for både deg og andre. Jeg ønsker bare at du skal innse at du allerede sitter på løsningen på dine problemer. Dine tanker, holdninger og følelser er årsaken. Din situasjon er virkningen til de årsakene. Og den eneste måten å endre en virkning på, er å påvirke den korresponderende årsaken. Lykke til.

Andreas

15.11.2011 kl.17:34

Nei Trond, hadde du hatt omtanke ville du ønsket å forstå.

Du ønsker å dømme. På den måten vil du aldri kunne hjelpe noen...

Vel Trond, jeg har angst for å gå ut. Bare det å sitte ute gir meg angst, for jeg frykter hva naboer tenker om meg hvis jeg sitter ute. Å gå til butikken er klin umulig for meg, pga angst.

Hvis du tror at du er den første som har tenkt tanken at jeg bare må presse meg og la det stå til likevel så må jeg skuffe deg, jeg har forsøkt. Det hjelper ikke. Angsten blir bare verre av det - ikke bedre.

Tror du ikke jeg vet at folk har mer enn nok med sitt og egentlig bryr seg lite med om jeg sitter ute og nyter solen mens jeg drikker et glass brus og taster på pcen? Problemet er at angsten kommer likevel, den frykten sitter i meg likevel. Det er lite jeg kan gjøre med det.

Det er litt som med en som er redd for høyder, løsningen er ikke å ta vedkommende med til Prekestolen, dytte vedkommende frem til kanten av stupet og fortelle vedkommende at frykten er bare tanker i ditt hode, ta kontroll over de. Det fungerer ikke. Særlig ikke når du ikke forstår hvor vondt noe slikt oppleves for den du gjør det med... Noe slikt ville faktisk bare styrke angsten for høyder, ikke svekket den.

Mnei Trond, enten er du et troll eller så er du sterkt svekket når det gjelder empati, det å sette seg inn i og forstå andre. Selv om det ene ikke utelukker det andre...

trond

15.11.2011 kl.20:06

Da synes jeg du skal fortsette med å fortelle deg selv hvor vanskelig alt er, hvor verdiløs du er, hvor fælt alt er med deg og at ingen har det verre enn deg, så skal du se at alt blir så mye bedre. Siden du åpenbart har bestemt deg for at alt suger, kommer du å oppleve at det stemmer. Du ønsker ikke omtanke eller bli bedre. Lykke til.

Andreas

15.11.2011 kl.20:14

trond: There you go again. Du viser hverken omtanke eller forståelse. Hvordan skal du da kunne hjelpe? Faktisk, med den holdningen vil du kunne hevde at det er ikke synd på en kvinne som Elizabeth Fritzl, for hun kunne jo bare tenkt gode tanker mens hun var innelåst og ble voldtatt og kutte ut å synes synd på seg selv. Med den holdningen viser du at det er noe som feiler deg, ikke andre.

For i mens det for en person som har det tøft og vanskelig kan være dråpen som gjør at h*n bryter ned totalt, det å komme for sent til en legetime, vil det for mange andre ikke oppleves som noe problem i det hele tatt. Ditt problem er at du forstår ikke at det kan være vondt for den enkelte, relativt ut fra andre opplevelser vedkommende har hatt.

I mens jeg sliter med angst er jeg likevel glad jeg ikke sliter med manglende empati, forståelse for andre, leve meg inn i og bry meg om andre. For uten den ville jeg ikke oppleve gleden over at det går bra med andre, gledes over andres gleder eller kunne ta del i andres sorg og smerte, og med det, minke den.

Viktor

15.11.2011 kl.20:20

Ok, Trond. Du kan godt få være uempatisk og individualistisk, men prøv i det minste å forstå hva det er snakk om her. Det er meningsløst å si "bare bli glad" til en som lider av depresjon, eller å si "bare spis mer mat" til en som lider av anoreksi. Det går nemlig dypere enn som så. Det er åpenbart at du ikke har forstått situasjonen til Andreas når du påstår at han bare trenger å endre sine tanker, holdninger og følelser, som om det skulle være den miste lille ting.

trond

15.11.2011 kl.20:48

Andreas, trenger du virkelig flere som forteller deg hvor fælt du må ha det siden det er så synd på deg, når du klarer det utmerket godt på egenhånd og har gjort det i mange år allerede? Hvis jeg er ufølsom, er også all psykologilitteratur det.

Andreas

15.11.2011 kl.21:10

trond: Å synes synd på er en begynnelse, det viser at en forstår at det er vondt og smertefullt. Det er akkurat som med en klem, det løser ikke problemene, men det hjelper. :)

Jeg sa ikke at du er ufølsom. Jeg sier at du ikke forstår. Siden du nevner psykologilitteratur kan jeg referere til både Erikson og Jung når det gjelder misshandel under oppvekst og hva det gjør med en. Jung mente for øvrig akkurat det jeg sier, at en må leve seg inn i og forstå pasienten og "gå veien sammen med pasienten" for å kunne hjelpe. En må ta del i smerten for å kunne stå ved siden av og være til støtte og hjelp.

Det er dette som er så dumt, hadde samfunnet hjulpet meg når jeg var under barnevernet ville min situasjon vært ganske annerledes i dag. Dog, likevel setter jeg pris på alt det vonde jeg har opplevd. Det har gjort at jeg forstår andres smerte så meget bedre.

Har du opplevd noe vondt i livet ditt, trond?

trond

15.11.2011 kl.21:10

Jeg har forøvrig selv gått i terapi grunnet depresjoner, men jeg må åpenbart ha gjort noe feil siden jeg i dag er tilbake i jobb. Noe særlig kan jeg i allefall ikke ha skjønt.

Andreas

15.11.2011 kl.21:31

trond: Hvorfor gjorde du det? Fordi du trengte hjelp med å komme ut av de tankene dine! ;) ;)

trond

15.11.2011 kl.21:39

Ja, for å tenke nye tanker, noe ingen andre enn jeg kan gjøre. Det jeg i hvertfall ikke trengte var noen som bekreftet at jeg ikke var verdt noe.

Andreas

15.11.2011 kl.22:22

trond: Vel, trond, det er det jeg har opplevd oppigjennom hele mitt liv. Mennesker som har både sagt det rett ut og indirekte, at jeg ikke er verdt noe. At jeg er et null.

Jeg kan fint tenke at det var de menneskene, det var da, og prøve på ny igjen. Men jeg har ikke energi til å gå på enda en smell. Jeg klarer ikke enda en jobb hvor jeg blir tråkket på, utnyttet, behandlet som om jeg ikke er verdt noe. Jeg har ikke energi til det nå.

Samfunnet har behandlet meg på den måten. Ikke jeg. Samfunnet har påført meg disse smertene, denne angsten, ikke jeg.

Jeg trenger hjelp med å komme ut av den. Den hjelpen trenger jeg av samfunnet, det samme samfunn som hjalp deg, trond. Sånn er det.

Trond

15.11.2011 kl.22:36

Det at folk har sagt noe til deg som ikke stemmer, gjør det ikke sant. Det er kun når du tror på det at det for deg er sant. Da du var barn ble du sikkert fortalt at Julenissen fantes. Det tror du neppe på lenger? Hvorfor ikke? Kan det skyldes rasjonelle tankerekker? Og hvorfor tror du da annet som folk har sagt? Velg å tro på noe annet. Hva med å tenke på hva som kan være i stedet på hva som er? Hva med å fokusere på årsaker, og ikke virkninger?

Du sier at samfunnet har skadet deg. Og så vil du ha hjelp av samfunnet. Er det trolig at det som har skadet deg er det som skal reparere deg? Eller må du faktisk reparere deg selv?

Problemet er ikke hva folk har sagt til deg. Problemet er at du har akseptert det som et faktum og blitt følelsesmessig involvert i det. Da kan du også akseptere det som en løgn og konstruere din egen sannhet. En sannhet hvor du når ditt ypperste potensial. Du har latt løgner leve lenge nok til at de for deg har blitt sanne. Hva med å lage dine egne "løgner" ("jeg er verdifull!") leve lenge nok til at de blir sanne?

Løsningen finnes inne i deg.

Andreas

15.11.2011 kl.23:06

Trond: Mnei, det hjelper ikke. Samme hvor meget jeg tenker, "jeg er verdifull", så er følelsene der og sier, "nei, du er verdiløs". Går jeg ut og forsøker å tenke at "folk bryr seg lite med hva jeg gjør på med", så legger jeg likevel merke til at folk stirrer på meg og det stikker i meg, og jeg får en følelse av at vedkommende ser ned på meg. I noen tilfeller er det også slik, i noen ikke.

Problemet er altså at følelser styrer tanker, var seg en liker det eller ei.

Trond

16.11.2011 kl.08:05

Følelsen som sier "nei, du er verdiløs" er en tanke. Følelsen gjør deg ingenting. Det er tanken som er operasjonaliseringen av følelsen, og den er under din kontroll. Du kan også velge å ikke velge, men det er valg det også.

Når du leter etter tegn på at folk ser ned på deg, kommer du til å finne det. Når du leter etter tegn på at folk liker deg, kommer du til å finne det.

Sinnet ditt består av to deler. Du har en bevissthet som plukker opp alle tankeimpulser gjennom sansene dine (syn, hørsel, smak osv). Fordi du er bevisst, står du fritt til å akseptere eller forkaste enhver bevisst tanke. Du kan ikke handle ut fra bevisstheten.

Du har også en ubevissthet. Alle tankeimpulser som du lar passere gjennom bevisstheten setter seg i ubevisstheten, og i motsetning til ditt bevisste sinn, har ikke ubevisstheten noe annet valg enn å handle. Ubevisstheten manifesterer seg gjennom tanker, følelser og holdninger. Fordi alt i verden er energi, må denne manifesteringen få utløp gjennom kroppen, som ikke gjør annet enn å realisere det den har fått beskjed om fra det ubevisste sinn. Det du har gjort i mange år, er å la negative tanker passere gjennom ditt bevisste sinn ned i underbevisstheten, selv om du har hatt muligheten til å forkaste enhver tanke (selv om det ikke er lett). Underbevisstheten er en 100% lydig slave, så den gjør nøyaktig det den har fått beskjed om, så som å fastslå at folk ser ned på deg og at du ikke duger til noe. Så den eneste måten du kan endre resultatene dine på, er å endre hvilke tankeimpulser du slipper gjennom filteret ditt.

Det er det faktisk ingen andre enn du som kan gjøre. Du blir det du tenker på. Du kan ikke bli noe annet.

Andreas

16.11.2011 kl.17:35

Trond: Jeg synes det er FANTASTISK at du har gått fra, "ingen skal hjelpe deg, du skal hjelpe deg selv", til, "jeg vil hjelpe deg". :)

Altså sier du at samfunnet har et ansvar for de rundt seg med dine gjerninger, selv om du ytrer annet i ord.

Øyvind

17.11.2011 kl.06:01

Hei, Trond.

Du har unektelig noen poenger. Din egen innstilling har mye å si. Men det virker som om du ikke har forstått hvor langtkommen situasjonen til Andreas er. Tror ikke den er sammenliknbar med det du gikk til psykolog for, i alle fall ikke på det stadiet det er i dag. Jeg synes du framstår arrogant og lite empatisk i deler av denne debatten, selvom jeg også ser at du ønsker å bidra til at Andreas skal kunne hjelpe seg selv.

Jeg tror Andreas kan hjelpe seg selv litt med positiv self-talk og øvelse, men det er ikke gjort i en håndvending å skaffe seg en jobb du vil fungere i når du har problemer med å la deg bli sett sittende utendørs - og i alle fall ikke uten utstrakt hjelp av folk som vil bidra til å snu ens selvbilde.

Jeg sliter selv med lavt selvbilde, men har i dag jobb og fungerer godt. Men jeg vet at jeg er sterk og heldig til å være oppvokst med mobbing og dårlig selvbilde, og jeg tror samfunnet har et problem hvis de deler ditt syn. I en velferdsstat som vår må vi gjøre mye mer enn vi gjør for å forebygge og hjelpe mennesker med relasjoner og trygghet.

Men som du sier: De som sliter må også være innstilt på eget ansvar.

Øyvind

17.11.2011 kl.06:19

Andreas har forøvrig noen poenger med hvordan samfunnet tidligere brydde seg. I dag er vi blitt "kjøligere". Jeg synes det er skremmende å se hvor mange som sliter med lavt selvbilde osv. i oppveksten. Antallet som må eller anbefales turen innom psykiatrien burde være enorme varsel-lamper for vårt samfunn, men jeg kan ikke se at vi tar det på alvor, verken på politisk nivå eller i samfunnslagene forøvrig.

Andreas

17.11.2011 kl.06:56

Øyvind: Jeg er helt enig med deg. Problemet med, "du kan forandre hvordan du ser på deg selv med dine tanker", er at det gjelder friske mennesker. Mennesker som ikke har problemer med selvtillit.

Den positive tankeøvelsen er ikke noe en klarer selv når en er så fast i angst-sporet som jeg er blitt. Jeg trenger hjelp i forhold til å se det positive, som feks, "hva har du opplevd den uken her da? ...hvorfor tror du h*n sa takk til deg for hjelpen du ga? Tror du ikke vedkommende satte pris på at du var der, på den hjelp du ga, på deg som person?". Spør jeg meg de spørsmålene selv så tenker jeg automatisk at, nei, det gjorde vedkommende ikke, vedkommende satte bare pris på at NOEN var der, om det var meg eller noen andre ville ikke ha betydd så meget til eller fra. Dette fordi angsten sitter så i meg at jeg klarer ikke å se forbi den selv.

Mye har vært "prøvd" i forhold til min situasjon. Problemet er at i stedet for å hjelpe har man tatt snarveier hele veien. Det har ført til et ødelagt liv i tillegg til at samfunnet må betale, ikke bare for å ha meg gående og gjøre ingenting, men også for at jeg nå ikke får jobbet og dermed bidratt med både skattekroner så vel som gjennom å gi noe tilbake til samfunnet.

Det er ikke det at jeg ikke skal gjøre noe for min egen situasjon, det er det at jeg har vært innom barnevernet fra jeg var femten og i kontakt med statlige og kommunale etater opp i gjennom i livet. Likevel har jeg blitt oversett, ikke blitt tatt på alvor i forhold til min problematikk. Det er der jeg føler samfunnet ikke har tatt sitt ansvar.

Jeg skulle gjerne gjort mer i forhold til min egen situasjon, men jeg har ikke energi til det. Å prøve å smile og le og se det positive i det når jeg er blitt tråkket på har tømt meg for mye energi.

Trond

17.11.2011 kl.09:10

Jeg har ikke sagt at ingen skal hjelpe deg. Jeg sier at løsningen ligger hos deg.

Andreas

17.11.2011 kl.09:38

trond

12.nov.2011 kl.12:57

"Samfunnet har ikke hjulpet meg...." og den holdningen er grunnen til at du er trygdet.

Trond

17.11.2011 kl.10:40

Ja, jeg sier at løsningen ligger hos deg. Det er noe annet enn å vente på å få hjelp som du gjør. Det er også noe annet enn å få hjelp.

"Læreren dukker opp når eleven er klar for å lære".

Andreas

17.11.2011 kl.14:39

Det er her vi snakker litt forbi hverandre. Du har så langt skjønt at jeg trenger hjelp, akkurat som du en gang i tiden trengte hjelp, for å kunne bearbeide de tankene.

Det ser derimot ikke ut til at du skjønner at jeg ikke klarer å bearbeide de tankene alene.

Men jeg er helt enig med du, det er langt langt bedre med kognitiv terapi enn det er å forsøke å proppe i seg lykkepiller og håpe på at alt blir bra. :)

Trond

17.11.2011 kl.14:42

Det er klart du ikke klarer. Du gjør jo hele tiden ditt beste i å fortelle deg selv alt du ikke klarer. Da er det ikke samfunnet feil at du sliter og ikke har fått hjelp.

Jeg skjønner heller ikke hvem "samfunnet" er som skal hjelpe deg.

Andreas

17.11.2011 kl.15:30

Trond: Mnei, det er du som ikke klarer å forstå. Jeg gjør mitt beste i å forklare for deg at jeg ikke klarer å bli kvitt de tankene, den følelsen, for den bygger bare på seg samme hvor hardt jeg forsøker.

I din mangel på å forstå så forsøker du å plassere skylden hos meg, uten å innse at jeg har forsøkt gang på gang på gang, og blitt skuffet, gang på gang på gang. Dette gjør det ikke lettere å forsøke på ny, i stedet blir en mer og mer utslitt.

Du forstår ikke hva samfunnet er, likevel hevder du at samfunnet ikke skal hjelpe meg?

Hva tror du, seriøst, psykologer er til for? NAV? Barnevern? Psykisk helse?

Du er jo ikke dum, altså må du være et troll.

Andreas

18.11.2011 kl.17:59

For å gi et bilde av hvordan det er å ha sterk angst:

Tenk deg at du står og driver på med noe. Så kommer det plutselig en person bak deg, klapper til deg i ryggen og sier, "nei men hei! deg var det lenge siden jeg har sett", og det viser seg å være en gammel venn du ikke sett på flere år. Da snur du deg brått og smiler og hilser tilbake.

Tenk deg samme situasjon, men dagen før har du vært og solbadet i alt for mange timer, du er virkelig solbrent på ryggen. Så kommer denne vennen og klapper deg til i ryggen og hilser. Da skvetter du.

Slik er det å ha angst. En har opplevd mye vondt. Det gjør at man blir sår, langt inn i sjelen. Det er ikke noe en kan "tenke bort", like lite som en kan "tenk bort" smerten av å være solbrent. Ei heller er det slik at en ønsker å ha det slik, at det skal gjøre vondt bare noen tar i en. Men det er nu en gang slik at en har ikke makt til å gjøre noe med det selv. Det er der en trenger hjelp. Det gjelder ikke bare angst, det gjelder også depresjon, schizofreni, med mere.

Skriv en ny kommentar

hits