Politikkens klamme klem

Som jeg lovte i går, her er kronikken fra gårsdagens DN:


Politikkens klamme klem

 

Grunnen til at mange ungdom unnlater å stemme, er ikke at de ikke forstår det politiske systemet. De forstår det altfor godt.

 

Jeg skvatt godt første gang jeg så meg selv be folk bruke stemmeretten på NRK i beste sendetid. Alle ungdomspartilederne har fått 15 sekunder hver for å øke engasjementet i forkant av valget, og en søndags kveld dukket jeg opp og fortalte seerne at «12. september har du og statsministeren like mye makt». NRKs intensjon er det ingenting å utsette på. Likevel fikk jeg en dårlig følelse. Sånne kampanjer er det neppe vits i.

 

Å henvende seg til unge velgere er viktig. Kun fire av ti under 25 år pleier å stemme ved lokalvalg. Men NRKs stemmekampanje undervurderer ungdoms politiske bevissthet, og forstår ikke årsaken til lav deltakelse ved valg. Ungdommen er først og fremst ung, ikke dum. Førstegangsvelgerne trenger ikke å bli fortalt at demokratiet er verdt å ta vare på. Eller at det er viktig å bry seg.

 

For å finne ut hva ungdommer selv tenker, bør man se på «Valgundersøkelsen blant elever», som Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste står bak. I tillegg til å si hvilket parti de støtter, har elevene også svart på spørsmål om tillit til politikere, valgdeltakelse og demokrati.

 

- Ungdom mangler kunnskap om hva partiene står for. 49 prosent svarer at årsaken til at de ikke skal stemme, er at de ikke har nok greie på politikk. NRKs kampanje løser ikke dette problemet. Alt som blir sagt er så ukontroversielt at alle partiene er enige om det.

 

- Tilliten til politikere er lav. Seks av ti har liten eller ingen tillit til politikere. 15 sekunder på TV løser nok uansett ikke dette problemet. Likevel frykter jeg at kampanjen tolkes svært ulikt, avhengig av hvem som ser. Statskanalen viser unge politikere som for en gangs skyld legger uenigheter til siden, og står bak et felles budskap. Mange ungdommer ser heller en selvtilfreds politisk elite, som på tvers av høyre-venstreaksen ber dem om å gi politikerne en tillit ungdommen føler de ikke fortjener.

 

Dette fører fort til et nytt «oss» politikere på den ene siden og «de» velgerne på den andre. Avstanden mellom partiene framstår som mindre enn avstanden mellom partiene og deres tilhengere. Slik forsterkes bildet av en politisk elite avskjermet fra folk flest, og gir grobunn til fornyet mistillit.

 

- Mange er misfornøyde med lokaldemokratiet. 30 prosent oppgir at de ikke er særlig fornøyd med hvordan lokaldemokratiet fungerer. 8,3 prosent er svært misfornøyd. Sammenhengen mellom misnøye og å ikke stemme er også sterk. Blant dem som ikke skulle stemme, var hele 30 prosent svært misfornøyd med lokaldemokratiet. Andelen var nede i 5,6 prosent blant dem som skulle stemme. Dette er et paradoks. Hva hjelper det å hylle et demokrati som dem du skal nå er misfornøyde med?

 

Dette er problemer som må løses på nye måter. Jeg har to forslag:

Dyrk den sunne uenigheten, ikke det klamme fellesskapet. Kutt ut kampanjer der politikere ser alvorlig inn i kamera og ber deg om å stemme. Mediene må heller gi god informasjon om hva partiene mener og fyre opp under engasjementet. Kanskje skulle man heller laget en kampanje hvor ungdomspartilederne diskuterte så busta føyk i 20 sekunder? Med litt flaks kunne det blitt upartisk, engasjerende og informativt.

 

Ta misnøyen på alvor. Vi må forstå bedre hvorfor så mange unge mener demokratiet ikke fungerer. Jeg har mine anelser: De etablerte partiene er blitt for like, viktige saker blir avgjort på bakrommet, og politikerne snakker om en virkelighet mange ikke kjenner seg igjen i. Eksemplene er mange. De siste 20 årene har vi fått sterkt økte forskjeller i Norge, uavhengig av regjering, selv om et stort flertall mener at ulikhetene bør reduseres.Nasjonale prøver videreføres, uansett om SV eller Høyre har Kunnskapsministeren, selv om lærerne er mot. Et samlet Storting vil føre krig i Afghanistan og Libya, så krigsmotstanden må nøye seg med å protestere på Løvebakken. Øystein Stray Spetalen traff noe da han sa at den eneste forskjellen mellom blokkene i norsk politikk er en bomstasjon på Sollihøgda. Han overdrev nok litt, men eksemplene viser at apatien er forankret i politiske realiteter. Sånn sett er den forståelig, selv om jeg mener at å unnlate å stemme tvert imot gjør problemene verre.

 

De siste dagene må vi holde oss unna politikkens klamme klemmer, og gå fra å snakke om dem som ikke stemmer, til å snakke med dem.


Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits