Inn i tenkeboksen

 

På fredag skrev jeg Fokus-spalte i Klassekampen, som kan leses her:

 

Inn i tenkeboksen

Det er ikke tid for politisk debatt. Men vi kan håpe på selvrefleksjon.

 

Uka har fylt seg opp med bunnløs sorg. Tomhet og intens smerte har jobbet på skift. Likevel har det vært fantastisk å oppleve samholdet etter det politiske massedrapet på Utøya. Aldri har Oslo vært vakrere og verdigere enn nå. Aldri har jeg sett så mye styrke. Aldri har jeg fått så mange oppriktige klemmer av politiske motstandere jeg er mest vant til å hvese mot i debatter.

 

Nå går folk tilbake på jobb igjen, og forsøker å stable hverdagen på beina. Det er nødvendig, men tungt. Og selv om den akutte sorgen er i ferd med å legge seg, er det fortsatt for tidlig for politisk debatt. Jeg mener heller det er tid for selvrefleksjon. Det er ikke til å komme vekk fra at det er en forventning som særlig peker mot mange av mine meningsmotstandere. Så når jeg ønsker meg selvrefleksjon, må det være nettopp det. Ikke en tvungen øvelse røyket fram av gammel fiende, men ærlige spørsmål stilt til seg selv.

 

Da har også venstresida et ansvar. Ingen burde stilles til veggs. Vent med å dra fram gamle sitater. Folk vet selv hva de har sagt. En politisk heksejakt nå er det som sikrest vil føre til at alt er ved det gamle igjen når sorgen legger seg og den politiske debatten kommer tilbake.

 

Men noe kan vi likevel håpe på. At de gjør det vi ikke kan be dem om. At folk som Christian Tybring-Gjedde, Hallgrim Berg og Hege Storhaug leser gjennom det de har skrevet en gang til. At de tenker gjennom hva de føler, når de hører ekkoet fra seg selv i den nye virkeligheten. At de ikke svinger unna de vanskelige spørsmålene og kun gjentar det de før har sagt. Det er mitt håp. Ikke først og fremst fra en politiker til en annen. Vi er så politisk forskjellige at vi nok ikke vil bli enige om en god del ting uansett. Mest fra et medmenneske til et annet. Jeg håper vi kan bli enige om at vi skylder ofrene for terroren en oppriktig runde i tenkeboksen. Ikke bare nye runder i bokseringen.

 

Da blir det også mye lettere å tro dem når de sier de tar sterk avstand fra ugjerningen. En som har stått fram med et godt eksempel er Ole Jørgen Anfindsen. Mannen bak HonestThinking.org og boka Selvmordsparadigmet sier han vil gå i seg selv. Det er bra. Hans politiske analyser og retorikk hittil tar jeg sterk avstand fra, og jeg garanterer selvfølgelig ikke for konklusjonene. Men jeg mener uansett viljen til selvrefleksjon er prisverdig.

 

Misforstå meg ikke. Disse miljøene skal ikke få blankofullmakt til å kun etterforske seg selv. Konklusjonene de trekker skal ikke unntas offentlig debatt. Men det må gjøres i riktig rekkefølge. Først må de få gjøre et ærlig forøk selv.

 

I mellomtiden kan vi se om det ikke er tid for litt selvrefleksjon også for venstresidas egen del. Om vi har forstått alvoret. Og særlig om vi har gjort nok for å ta til motmæle. Jeg mener det er tegn på politisk kapitulasjon som må gås nøye etter i sømmene. Holdningen om at «sånne folk er umulig å diskutere med» og «det nytter ikke å diskutere muslimsk innvandring, man taper uansett» har fått spre seg i urovekkende fart blant våre egne. Jeg har til tider tenkt det samme selv. Å innse det, skremmer vettet av meg nå. Kanskje er det ikke bare islamfryktens tilhengere som har latt seg rive med. Kanskje har vi latt oss demotivere og nøytralisere altfor lett.

 

Hvor vi mistet litt av troen på egen evne til forandring, vet jeg ikke. Men det er helt nødvendig å finne ut av det. Venstresiden har sin store styrke nettopp i ambisjonene. I troen på at en bedre verden er mulig, og viljen til å strekke seg lenger der andre sier det ikke går an. Den styrken er viktigere enn noensinne.

Det er tid for å gå i tenkeboksen.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits