1. mai-appell

I år fikk jeg æren av å holde appell på Lillestrøm 1. mai. Der var det skikkelig 17.mai-stemning på rådhuset etter toget, med gratis brus, pølser og is. Barna hadde sekkeløp, mens jeg holdt tale. Legger den ut her for dem som vil lese:

 

Kjære kamerater, gratulerer med dagen!

 

1. mai er en dag ikke bare for kamp, men også feiring, derfor synes jeg vi skal begynne med å ha det litt moro på bekostning av våre motstandere.


For enkelte mener at 1. mai-togene har mista sin verdi, at det ikke er noen vits lenger. En av dem er PR-rådgiver Trond Albert Skjelbred i Nor PR. I fjor var han ute og slaktet han 1.mai-parolene i et intervju med Nettavisen.

Hør hva han sa:

«Innholdsmessig er det en god del «meg og mitt», enten det er lokalt eller av svært intern karakter, for en ganske liten gruppe - og minimalt av den internasjonale solidariteten som 1. mai en gang handlet om»

og fulgte opp med: «Blant dem rundt omkring i verden som virkelig har noe grunnleggende å kjempe for 1. mai, vil mye av dette fremstå som luksusproblemer»


Hallo!

Denne mannen innfridde alle mine fordommer mot PR-rådgivere.

For det første er det åpenbart at han aldri har gått i et eneste 1.mai-tog, siden han mener den internasjonale solidariteten er borte. Mens Norsk Folkehjelp samlet inn penger til palestinske flyktninger i dag, tenker jeg Skjelbred sto hjemme i hagen og klipte hekken.

For det andre må man ha vært PR-rådgiver en stund før man mener likelønn er et luksusproblem. Den gjennomsnittslige lønnsforskjellen mellom kvinner og menn er 66 000 kroner i året. Det er kanskje ikke så mye for Skjelbred, som tjente over en million kr i fjor, men det er altså prisen norske kvinner betaler for å bli født med feil kjønn. En ting i i hvert fall klart: dette er ikke et luksusproblem, men et samfunnsproblem som ikke kan snakkes vekk.

Min påstand er at så lenge det finnes folk som Skjelbred, vil 1. mai fortsatt være en kampdag. Jeg vil faktisk påstå at vi har mer bruk for 1. mai enn på veldig lenge.

For det er et faktum at klassekampen er tilbake. Og nå må dere misforstå meg rett her. Det er masse som er fantastisk med Norge, og det er ingen grunn til å gjøre ting mer dramatisk enn de er. Men jeg mener likevel at vi ikke kan lukke øynene for utviklingen. Vi ser tydelige eksempler på at arbeidsgiverne har sagt opp klassekompromisset, og systematisk går løs på det samfunnet arbeiderbevegelsen har bygget opp gjennom hundre år.

 

Vi ser det når arbeidere må streike bare for å få opprette tariffavtale.
Vi ser det når vikarbyråene får sette sosial dumping i system, og drive rovdrift på ansatte på byggeplasser, sjukehjem og hoteller.
Og vi ser det når Kiwi over hele landet har vareopptelling i dag. Det kan ikke sees som noe annet enn en ren provokasjon.

 

Skjer dette fordi arbeidsgiverne har blitt slemmere? Nei, jeg tror ikke vi kan skylde på moralsk forfall. Dette skjer fordi konkurransen mellom bedriftene blir stadig råere. Det øker presset på bedriftene, som flytter presset videre over til de ansatte.

Klassekampen er som sagt tilbake, men 1. mai er en glimrende anledning til å starte en motoffensiv. Jeg har tre forslag:

1. Demontere EØS før EØS demonterer Norge
Se for dere at EØS hadde vært et parti. Et parti med tre hovedsaker:
å dumpe norske lønninger ned til polsk nivå,

å overvåke innbyggerne hver gang de sendte mail eller sms
å ha fullt frislipp av midlertidige stillinger
Et sånt parti ville fått færre stemmer enn Rødt!

Likevel har EØS enorm påvirkning på norsk politikk. Selv om de ikke er et parti, og hvis de hadde vært det, ville ingen stemt på dem. Heldigvis har vi muligheten til å si nei. Det går mot veto mot postdirektivet, og det er veldig bra. Det bør blir det første vetoet i en rekke av mange. Det neste vi må si nei til er vikarbyrådirektivet, som vil gi full åpning for midlertidige stillinger. Innføres vikarbyrådirektivet er ikke Adecco lenger et stygt unntak. Da blir Adecco regelen i et stadig mer brutalt arbeidsliv.

 

 

2. Stoppe forakten for vanlige arbeidsfolk

Jeg blir stadig overasket overrasket over hva direktørsjiktet får seg til å si om dem om bærer samfunnet på sine skuldre.

Hør bare hva Anne-Kari Bratten, direktør i Spekter og arbeidsgiver for alle landets sykepleiere, sa tidlig i april:

"Jeg synes alle, kanskje særlig sykepleiere, må opp-prioritere verdien av arbeid. Skal vi få nok arbeidskraft i denne sektoren når eldrebølgen kommer så må folk jobbe mer. De må forstå at de må delta på denne dugnaden. Da kan verken sykepleiere eller andre bruke tiden de kunne stilt til rådighet for arbeidslivet på å sitte på kafé eller gå på Sats, da må vi delta i arbeidslivet."


Som sønn av ikke mindre enn to sykepleiere må jeg si jeg satte kaffen i halsen da jeg hørte dette.

For det første blir noe kunstig over at direktører med 1,4 mill i årslønn skal sitte på TV og fortelle deg at foreldrene dine er late.
For det andre sier hun det om sykepleiere. Hadde hun sagt det om norske ungdomspolitikere, hadde det vært en ting, men sykepleiere? Som i følge arbeidslivsundersøkelser har landets mest slitsomme yrke? Hvis de er late, lurer jeg på hvilke sykepleiere hun har møtt.

Brattens uttalelse er fordomsfull og full av klasseforakt. Hadde det egentlig vært mulig å si dette om noen annen gruppe, uten å bli slaktet offentlig?
Om noen hadde sagt at innvandrerne, eller samene, eller de blinde, er for late, at de må slutte å sitte på kafe og begynne å jobbe, da hadde det blitt bråk. Og godt er det, for det ville vært en latterlig påstand.

 

Men når noen sier det om offentlig ansatte, som hver dag gjør en innsats for at Norge skal være verdens beste land å bo i, ja, da er det stille. Sånn kan det ikke fortsette. Så neste gang en direktør sier noe sånt, vil jeg se statsministeren skjelle dem ut på TV og radio. Vi må ha nulltoleranse mot klasseforakt, på samme måte som vi har det for rasisme.

Det er den eneste måten vi får gjenreist respekten for alle de yrkene vi er så avhengige av. Hvis ikke kan vi bare glemme å få utdannet de over 100 000 nye helsearbeiderne Norge trenger innen 2050. Og da har Anne-Kari Bratten et problem, der hun sitter på gamlehjemmet.

 


3. Komme på offensiven.
På samme måten som man ikke vinner fotballkamper hvis alle spiller back, vinner men ikke kampen om samfunnsutviklingen med å bare verne om det man allerede har vunnet.

Jeg vil at vi skal gå i angrep, og jeg vil at det angrepet skal handle om mer demokrati i arbeidslivet.

 

Opplevelsen av makt og innflytelse går fortsatt som en rett strek gjennom hierarkiet på arbeidsplassen. Det er det en grunn til ? fordi det er sant.

 

Arbeiderbevegelsens visjon har alltid vært å endre på dette ? og til ulike tider har det ført til at ulike krav har blitt reist.

En gang i tiden betød det 8-timers arbeidsdag

En gang i tiden betød det rett til tariffavtale

Vi må spørre oss hva det betyr i dag, og om 50 år.

Mitt forslag er at folk må få velge sin egen sjef.

 

Jeg synes det er veldig rart at vi får velge hvem som skal sitte på Stortinget, og være med å påvirke hvem som blir statsminister, men ikke har noen påvirkning på hvem som skal være sjef på jobben. Det er helt ulogisk for meg, og jeg tror mer innflytelse på jobb vil løse mange av de problemene folk har i arbeidshverdagen. Og det er viktig ? for vi er nødt til å reise politiske krav som ikke bare er prinsipielt viktige, men også merkes i hverdagen.

Med disse tre grepene ? ut av EØS, gjenreise respekten for vanlige arbeidsfolk og satse offensivt på mer demokrati i arbeidslivet ? tror jeg det er mulig å starte en motoffensiv, og snu utviklingen med økt støtte til høyresidens løsninger og økte forskjeller i Norge. Takk for oppmerksomheten, og fortsatt god 1. mai!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits