Truende demokrati

Skriver om Egypt i denne ukas Ny Tid (les hele teksten under bildet):

Truende demokrati

I lys av revolusjonen i Egypt er det mange som blir stående avkledd.

I 2005 talte daværende president George W. Bush til amerikanske soldater. Han mente endringene i Irak innvarslet en global demokratisk revolusjon, og trakk parallellen til Berlin-murens fall. Det var en sammenlikning som fort mistet all troverdighet. Om det samme vil skje med linjene som nå trekkes mellom Brandenburger Tor og Tahrir-plassen i Kairo, er mer usikkert. Det som er sikkert, er at det folkelige opprøret har gitt mange av dem som tidligere var de ivrigste til å ville skjenke Midt-Østen demokrati, et forklaringsproblem.

I opptakten til invasjonen av Irak i 2003, ble nettopp behovet for demokrati brukt for å rettferdiggjøre krigen. Særlig da påstandene om masseødeleggelsesvåpen viste seg å være juks, var det demokrati-argumentet som ble stående igjen som krigshissernes sterkeste kort. Derfor er det særlig interessant å følge med på hvordan denne gjengen reagerer på opprøret i Egypt. Da viser det seg at kamp for demokrati kun gjelder som argument for egen maktbruk.

 

Storbritannias tidligere statsminister, Tony Blair, var en av dem som varmt forsvarte nødvendigheten av å gå til drastiske skritt da demokratiet skulle kriges på plass i Irak. Han la an en mer defensiv holdning da kravet om demokrati i Egypt eksploderte i massedemonstrasjoner: «Endring er nødvendig, men det bør være stabil endring,» sa han til CNN. Han er ikke den eneste, det er påfallende hvordan mange av dem som i sin tid ivret for å gå til krig mot Irak i demokratiets navn, i dag har problemer med å glede seg over demokratibevegelsen som er i ferd med å sette Egypt på hodet. Hvor kommer de bekymrede minene fra? Det kan ikke være de voldsomme virkemidlene, eller ønsket om å rykke de gamle maktstrukturene opp med røttene. Nettopp det var jo selve ideen bak krigen i Irak. Kan det være hvem som står bak revolusjonen, og uforutsigbarheten, som er problemet? Pilene peker i den retningen.

 

Situasjonen avdekker en misoppfatning vestlig imperialisme lenge har surfet på: ideen om at NATOs kriger er en erstatning for opprøret folket selv ikke lykkes i å gjøre mot sine diktatoriske ledere. Hadde irakerne selv kvittet seg med Saddam, hadde Bush sluppet, men når det ikke skjedde var det supermaktens plikt og byrde å gripe inn. Eksempelet Egypt viser at det er feil. Demokrati støttes kun helhjertet når det blir levert ovenfra med bombefly. Demokratiet som kjempes fram av folket selv, frambringer derimot bekymring.

 

Olav Versto i VG er en av dem som kun virker betinget positiv. Han har advart om faren for at islamistiske krefter vil overta, og at Egypt blir et nytt Iran. Selv om kristne og muslimer har demonstrert side om side i Kairo, og det er lite hold i en slik frykt, er det selvfølgelig et mulig utfall av å innføre frie valg. På samme måte som det også kan hende at sekulære krefter overtar. Dette er jo selve kjennetegnet på et demokrati: utfallet kan ikke avgjøres på forhånd, og i enda mindre grad fjernstyres fra Washington. Det er det tydeligvis ikke alle som liker.

 

Situasjonen har gjort hykleriet bak den vestlige innblandingen i Midt-Østen vanskelig å skjule. Det var aldri et reelt demokrati man var interessert i for Iraks del. Målet var et demokrati ovenfra, som kun innebar ett mulig utfall: mer vestlig innflytelse. Men i Egypt reiser demokratiet seg nedenfra, og den demokratiske revolusjonen Bush spådde i 2005 blir virkelighet. Da synes visst ikke alle demokrati er så moro lenger.

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits