Iver Aastebøl

Over en uke etter Spellemannsprisen og fortsatt like forvirra? Da bør du sjekke ut Jay Smooth:

Og forresten, sorry for overskriften. De er ikke møkkabønder. Men de oppførte seg litt sånn.

Har spalte om Vikarbyrået i dagens Ny Tid:

Utrygghetsdirektivet

I følge Vikarbyrådirektivet er fleksibilitet i arbeidslivet å ikke vite når du skal på jobb neste gang. Heldigvis trenger vi ikke å la oss lure.

Fra jeg var liten husker jeg med stor begeistring pakkene som lå ved disken i lekebutikken. Forundringspakker til 40 kr, pakket inn i gråpapir. Man visste ikke hva man hadde betalt for før man kom hjem og pakket opp. Etter hvert innså jeg at hele var svindel: Innholdet var alltid noe rask de ikke fikk solgt, og derfor måtte lure folk til å kjøpe.

Også politikken har sine forundringspakker. EØS-avtalen er den største av dem: EUs forundringspakke til Stortinget var en avtale hvor politikerne sa ja først, og fikk politikken servert etterpå. Riktignok med mulighet til å legge ned veto. Men politikernes forundringspakke til velgerne var at de var svært lite innstilt på å benytte vetoretten.

Den ferskeste overraskelsen i pakken fra Brussel er Vikarbyrådirektivet. Målet med direktivet er at innleide og faste ansatte skal likestilles, slik at alle har like lønnsforhold og rettigheter. På den måten blir man kvitt useriøse vikarbyråer, og stadig flere kan jobbe som innleide uten å bekymre seg. Men når det høres for godt ut til å være sant, er det som oftest det.

Problemet er nemlig ikke at det finnes seriøse og useriøse vikarbyråer, og oppgaven er å luke ut de useriøse. Vikarbyråer er i seg selv useriøst. Derfor er det en bedre ide å forby dem helt, enn å forsøke å temme dem med et direktiv. La meg forklare hvorfor. Som ansatt har du ikke fast arbeid, men får oppdrag fortløpende. Du kan få beskjed om å befinne deg hos dagens arbeidsgiver på 45 min varsel, hvis ikke får du ikke oppdraget. Takker du nei, er sjansen mindre for å bli ringt neste gang. Det gjør at du aldri vet når du får jobbe, og aldri har helt fri.

Ordningen gir arbeidskjøperne enorm makt over de ansatte: De som står på kravene og sier ifra hvis ting ikke er som de skal, får ikke nye oppdrag. Om du jobber på et hotell, men er ansatt hos vikarbyrå, hvem skal du da rette kravet om høyere lønn til? Hotellet vil bare si de leier deg inn, og vikarbyrået vil si at de mister oppdrag hvis de øker lønningene. Muligheten for streik svekkes også: Om ansatte i et vikarbyrå streiker, kan man bare la et annet byrå gjøre jobben.

Ikke minst rammer det arbeidsmiljøet og sikkerheten. På plattformer i Nordsjøen er det for tiden vanlig at åtte av ti på samme skift er innleide. Har du jobba på samme sted ett år, regnes du som veteran. De innleide læres opp av lærlinger. Sammen jobber de med krevende prosesser, hvor feil kan sette liv i fare. Hva gjør dette med sikkerheten? Og ikke minst: Hva gjør det med arbeidskollektivet at folk byttes ut fra uke til uke?

Bransjen selv kaller alt dette fleksibilitet. Utrygghet er nok mer dekkende.

Det er heller ikke slik at vikarbyråer er et nyttig tillegg til bedriftene som gir arbeiderne fast jobb: De seks største vikarbyråene innen bygg/anlegg i Oslo er nå større enn de seks største entreprenørene. Med andre ord er vikarbyråer i ferd med å bli regelen, ikke unntaket. Sikkert en fjern problemstilling for toppene i Arbeiderpartiet, som aldri skal ha slike jobber uansett, men for mange vanlige nordmenn er dette allerede virkeligheten. Heldigvis finnes det løsninger. Vi kan legge ned veto mot Utrygghetsdirektivet, og forby generell innleie. Fram til juni 2000 var vikarbyråer med minimale unntak forbudt. Så vidt jeg husker, fikk folk seg jobb også før den tid. De trengs med andre ord ikke. Vi må innse at det var en tabbe å la private selskaper profittere på ubalansen i arbeidsmarkedet. 


Enda ikke overbevist? Jonas Bals i Oslo Bygningsarbeiderforening har skrevet enda bedre enn meg om hvorfor de frykter Vikarbyrådirektivet.  

Gårsdagens streik fikk fram det beste i fagbevegelsen - og det verste i en del andre folk. Jeg trodde fagforeningshat hørte hjemme på 30-tallet, men det ser ut til å boble under overflaten hos enkelte politikere og medier fortsatt.

Leder i Fremskrittspartiet Ungdom, Ove Vanebo, skrev dette på facebook:

«Hvis alle som hele tiden streiker og maser om press på arbeidsplassen hadde arbeidet like mye som de klager, trenerer og arrangerer protestaksjoner, ville jobben blitt gjort raskere slik at arbeiderne kunne fått mer fri.»

Feil, Ove. Hadde ikke fagbevegelsen tatt kampen for arbeidernes rettigheter, hadde det ikke vært noe betalt ferie i det hele tatt. Det hadde vært jobbing hele året og ferie uten lønn, akkurat som i ditt drømmeland, USA.

Leder i Unge Venstre, Sveinung Rotevatn, fyrte av følgende kraftsalve på twitter:
«LO-pampar over heile landet streikar for å hindre like arbeids- og lønsvilkår for vikarar. Dei burde kome seg tilbake på jobb». Han fulgte senere opp med en bloggpost. 
 

Er han blind, døv eller bare dum? Ingen, absolutt INGEN, i fagbevegelsen har sagt at de er mot å likestille rettighetene til vikarer og faste ansatte. Det streika transportarbeiderne for i lønnsoppgjøret i 2010, uten at vi hørte noen støtte til kravet fra Unge Venstre den gangen. Tror heller det er omvendt - at Sveinung Rotevatn kun støtter dette nettopp fordi det kommer fra EU. Heldigvis er det mulig å innføre likebehandlingen uten å si ja til direktivet, det er bare å vedta det på Stortinget. Da slipper vi også at det blir opp til EUs domstoler å tolke regelverket rundt vikarbruk, som fagbevegelsen med god grunn frykter vil føre til at arbeidsmiljøloven overkjøres og at det blir fritt fram for midlertidige stillinger. NHO (det motsatte av LO ? de som organiserer sjefene og direktørene) har allerede sagt at de går til sak for å overkjøre arbeidsmiljøloven hvis direktivet vedtas, og Advokatforeningen har uttalt at det er uklart om arbeidsmiljølovens paragrafer overlever en slik rettssak.

Også Aftenposten, som ofte er ganske redelige, henger seg på den arrogante tonen i sin lederartikkel:

«Hvis usikkerhet og tvil om om hvordan fremtiden kommer til å arte seg skulle være streikegrunnlag, ville det ikke bli gjort mange arbeidsslag her i landet».

En uttalelse som elegant overser den politiske uenigheten i saken og heller faller ned på hint om at fagbevegelsen streiker fordi de ikke vet bedre. Marie Antoinette kunne ikke gjort det bedre.

Snakk med hvem det måtte være - butikkansatte, renholdere, sykepleiere, oljearbeidere, til og med journalister (også Aftenpostens egne) - problemet i dag er ikke for lite korttidskontrakter og midlertidighet, men omvendt: at det er veldig vanskelig å få seg en fast jobb for mange unge som skal etablere seg og helst vil vite at de har en viss økonomisk stabilitet før de begynner å produsere unger, volvo og rekkehus. Utryggheten er i ferd med å bli hovedregelen, ikke de faste ansettelsene. At de etablerte partiene så til de grader er i utakt med vanlige folks erfaringer fra arbeidslivet er ganske utrolig. 
 

Nok kjeft og smell. Mer om vikarbyrådirektivets negative sider kommer i morgen.

Tett mellom streikerne på Youngstorget

Snøværet var kaldt, men streikeviljen var varm. 

Kom nettopp tilbake fra markering og politisk streik mot vikarbyrået. 1800 streikende møtte opp og fylte Youngstorget, før vi gikk til Stortinget. Der var det appeller. Til slutt skulle Anette Trettebergstuen fra AP si noen ord om hvorfor de gikk inn for direktivet. Men dama klarte å drite seg ut allerede i første setning, da hun prøvde å være kompis med demonstrantene og åpnet med "kjære kamerater!" Det ble pipekonsert fra første stund. Da hun hadde prata i kanskje 45 sekunder til begynte alle å rope "veto -veto!" så ingen hørte hva hun sa, og til slutt ga hun seg og gikk av scenen. Sånn går det når Arbeiderpartiet slutter å jobbe for arbeidernes rettigheter, og heller vil gjøre det lettere å bruke innleide arbeidere som bruk og kast. Går de inn for Vikatbyrådirektivet kan de like gjerne bytte navn til Direktørpartiet.

I stedet for å vedta Vikarbyrådirektivet og åpne for enda mer bruk av korttidskortrakter og vikariater, bør man forby private vikarbyråer. Det har jeg skrevet mer om her.

Edit: Nå har jeg fått tak i film fra gårsdagens opptrinn:

Bli med på politisk streik og markeringer mot vikarbyrådirektivet i morgen.
 

Jeg starter det nye året med noe som må sees. Den handler om hvordan reklame påvirker oss, og særlig hvordan de framstiller jenter. Jeg har sett en del slike, og få har vært så bra som dette. Det tar noen minutter, men du vil ikke angre: 

Var første del bra? Fortsett her: 

Sjekk ut det nye designet bloggvaktmester Ole har laget for å matche de nye nettsidene våre. Fint, sant?

Men (om mulig) enda viktigere: Min favorittrapper Talib Kweli kommer med nytt album i 2012, og slapp i går en smakebit. Det er så bra! Kweli er i motsetning til en del andre rappere ganske så politisk hardtslående og står bak linjer som The President is Bush, the Vice President's a Dick, so a whole lot of fucking is what we gon' get (fra albumet Quality tilbake i 2002). Word.

I påvente av den nye plata kan du jo høre på The Beautiful Struggle eller nevnte Quality.

Alle er enige om at asyldebatten må basere seg på fakta. Men hva hjelper det, når VG vrir og vrenger til statistikken ikke lenger er gjenkjennelig?

«Det finnes tre typer løgn: Løgn, forbannet løgn og statistikk» - Mark Twain

Dagens mest provoserende VG-overskrift har et tydelig budskap: «Norge tar imot flere asylsøkere enn andre europeiske land». Ingressen forsterker inntrykket: «Nye tall viser at til tross for regjeringens innstramming i asylpolitikken ligger Norge i toppen blant landene som prosentvis tar i mot flest.»  

Aller først: Er det noe mål å være best i klassen når det gjelder å nekte mennesker asyl? I følge VG kan det virke sånn. Jeg mener derimot det blir helt feil å ha som mål å ta imot færre asylsøkere, når antallet flyktninger i verden øker årlig (totalt er 43,7 mill folk på flukt. 350 000 av dem er asylsøkere i i-land). Vil man få ned antallet som søker asyl, må man gjøre noe med krigene, forfølgelsen og naturkatastrofene, i stedet for å stramme inn på antallet Norge gir beskyttelse. Hvis ikke flytter man problemet framfor å løse det.

Så: La oss se nærmere på disse nye tallene og hva VG påstår om dem.

1. Tar vi imot flere asylsøkere enn andre europeiske land?
Nei. Frankrike fikk i fjor inn 47 790 søknader om asyl. Med en avslagsprosent på 86,5 betyr det at 6451 fikk opphold. Selv et av de aller strengeste landene tok altså imot flere enn Norge med sine 5742. Ser man på Tyskland, tok de 41 330 søknader og innvilget 17 900 av dem. Påstanden er altså ikke ment i faktiske antall, selv om det er det alle tenker når de leser overskriften. (Kilder: Flykningregnskapet og UDI)

2. Er vi på asyltoppen prosentvis til tross for regjeringens innstramming?
Påstanden er altså at regjeringens innstramminger hadde som mål å få ned prosenten som fikk innvilget avslag. Det er noe annet enn Stoltenberg har uttalt om asylinnstramminger til VG før. I 2008 sa han for eksempel: «- Det er nødvendig å iverksette tiltak for å begrense antall asylsøkere som ikke har behov for beskyttelse, sier statsminister Jens Stoltenberg (Ap).»

Nå var ikke jeg enig i verken innstrammingene eller uttalelsene, men VG må forholde seg til intensjonene bak innstrammingene når de gjør opp status for hvordan de har fungert. Man kan like gjerne snu det på hodet, og si at avslagsprosenten har økt nettopp på grunn av innstrammingene, dersom man antar at det har kommet færre såkalt «grunnløse» asylsøkere. 

Men det er ikke så farlig.
Det viktigste denne saken viser er at kravet om å få fakta på bordet i asyldebatten ikke er nok. Uansett hvilke fakta som lander på bordet, vil Siv Jensen og VG vri på det for å forsterke skremmebildet av at det er en asyltsunami på vei inn i landet. Resultatet er at regjeringen lar seg presse til å føre en menneskefiendtlig politikk. Prisen betales av mennesker som Nazanin og Mina, som ikke får opphold i Norge, til tross for at de risikerer grov vold i hjemlandet siden de er lesbiske. Myndighetene mener at det ikke er noe problem, de kan jo bare holde forholdet sitt skjult...

Saken på VG Nett er forresten skrevet av avisens tidligere bylinehelt i Egypt, Lars Akerhaug (til høyre): 

Send han gjerne kontruktiv kritikk på Twitter og Facebook for slett journalistisk arbeid.
 

Denne mannen er en helt. Navnet er Jose Ancalao Gavilan, og han sitter i ledelsen i den chilenske studentorganisasjonen CONFECH. De har tatt opp kampen mot landets privatiserte skolesystem, en privatisering diktatoren Pinochet i sin tid sto bak. Det har ført til at det er få land i verden hvor det er dyrere å skaffe seg utdanning enn i Chile. Jeg møtte ham i slutten av november, og fikk høre om studentopprøret de har skapt. For tiden er alle universitetene i landet okkupert, to millioner (!) mennesker i alle aldre har deltatt i demonstrasjoner og to demonstranter er skutt og drept etter en bølge av politivold. Kravet er et utdanningssystem omtrent som i Norge, med offentlige universiteter og studiefinansiering. Det er svært populært i befolkningen, men lite populært blant partiene. Derfor har det utløst en langvarig politisk kamp, hvor studentenes talsperson Camila Vallejo omtrent er mer populær enn landets president (sjekk f eks ut dette festlige klippet). Hvordan det ender er fortsatt uklart, men det er verdt å følge med på.

Her kan du lese en lengre bakgrunnsartikkel om opprøret.