Iver Aastebøl

Jeg gikk av som leder i Rød Ungdom i april 2012. Denne bloggen oppdateres ikke lenger, men blir stående som arkiv over ting jeg har skrevet.  Den nye lederen i RU heter Seher Aydar, les bloggen hennes her. 

Takk til alle som har lest, kommentert, gitt ros og pepper i årene som har gått. Uten dere ville denne bloggen vært meningsløs (og veldig ensom, stakkar).

Leste nettopp saken om Anne Marie Huck Quaye (33) og Daniel Ashitey Quaye (35) som opplevde å bli mistent for tyveri da de de lastet ting som skulle sendes til et barnehjem inn i en varebil. Gjestene på kafe Bolivar på andre siden av gata tok bilder av dem og mente de var tyver, og selv om de fikk forklart at alt som ble båret inn i bilen var ting de hadde fått etter opprydding i bygården, ga de seg ikke og ringte politiet. 

Og her burde historien egentlig sluttet. At det finnes hverdagsrasister som ringer politiet når de ser innvandrere med noe dyrt mellom hendene, er ikke noe sjokk. Men i stedet for at politiet avklarte situasjonen og ba kafegjestene jekke ned fordommene sine, ble det mer bråk. De godtok ikke bankkort som ID fra Daniel Ashitey Quaye, som opprinnelig er fra Ghana, men krevde pass. En rutinekontroll ble plutselig til en utlendingskontroll, som ikke hadde noe med saken å gjøre. I tillegg kjeftet de på paret da de fortalte at de opplevde det hele som rasistisk diskriminering, og gjorde ingenting for å hindre kafegjestene fra å ta nye bilder av dem.

I stedet for å gå etter dem som startet bråket, gikk politiet etter dem som sa i fra om rasisme. Elegant. Episoder som dette gjør det mer fristende å bite det i seg enn å si ifra.

Det trengs nulltoleranse mot hverdagsrasisme. Men mot politiets oppførsel burde det ikke være nødvendig med nulltoleranse, for det skal rett og slett ikke skje. Nå har riktignok ikke politiet kommet med sin versjon av saken, men sånn det ser ut hittil er det to politifolk i Oslo som ikke bør få gå i uniform igjen. 

Ps: På nettsidene sine skriver kafeen at "Bolivar ønsker å gi deg en opplevelse utenom det vanlige. Vi har hentet impulser fra mange spennende kulturer." Så hvis du vil oppleve noe utenom det vanlige, og hente impulser fra spennende, men ganske intolerante kulturer, anbefales det å komme bærende på verdifulle ting utenfor Bolivar en fredagskveld.

Siv Jensen skriver følgende i en kronikk i Dagbladet i dag:

«Toleranse er evnen til å tåle andres meninger, holdninger og handlinger også når en ikke selv deler eller aksepterer dem.»

Spørsmålet er om Jensen lever som hun lærer. Et raskt nyhetssøk viser at Siv Jensen de siste årene har reagert på følgende vis i møtet med andres meninger, holdninger og handlinger hun selv ikke har likt:
- I desember 2010 truet hun med å melde seg ut av Den norske kirke etter at en kirke hadde hatt høytlesning av Koranen i en kirke.
- I februar 2009 kalte hun krav om halalmat i fengsler og ønske om bønnerom for muslimske taxisjåfører for «snikislamisering»
- I juni 2010 foreslo hun å forby niqab og burka i det offentlige rom

Døm selv.

Tidligere i teksten skriver hun forøvrig at et samfunn med litt demokrati ikke er et demokrati, og på samme måte at et samfunn med litt ytringsfrihet ikke er et samfunn med ytringsfrihet. Spørsmålet til Jensen må være om et samfunn med litt toleranse er et tolerant samfunn.

I dag tenkte jeg å bruke bloggen som søplebøtte for å kvitte meg med frustrasjon. Denne gangen går det utover masete nettreklame. Stadig oftere føles en rask titt gjennom nettavisene som en hinderløype:  I dag har VG Nett for eksempel en ekstremt irriterende Lotto-reklame på høyresiden (tilfeldig? neppe), rett ved siden av knappen du kan flytte deg opp og ned på siden med (om du ikke vil scrolle). I det du flytter musa mot høyre for å gå nedover på siden, fyres et jævla sirkus i gang over høytalerne. I tillegg til det har de programmert det slik at navigasjonsknappen ikke kan flyttes nedover, den er hengt opp med vilje sånn at man blir fanget i et virrvarr av en Lotto-reklame du ikke har bedt om å bli introdusert for. Dessuten følger reklamen med nedover på siden når man endelig får lurt knappen lengre ned, så man aldri får fri fra maset. 

Det er så irriterende! Jeg holder på å gå på veggen. Jeg ba om å få lese nyheter, ikke bli døtta nettreklame ned i halsen til jeg brekker meg.

Det er synd, siden sola skinner og det er tusen andre grunner til å smile i dag.

Satt på spissen er dette kapitalisme i miniversjon - næringslivets behov for mest mulig effektiv reklame går foran min frihet til å kunne flytte meg rundt på VG Nett som jeg vil. Ikke akkurat et spørsmål om liv eller død - men likevel dødsirriterende. 

Hva irriterer deg i hverdagen? 

Frida fra Gjøvik og Toten RU tok bilder fra 8.mars-feiringa på torsdag: 











 

Her er appellen jeg holdt på Hamar i går:

Gratulerer med dagen!

I dag stilte TV2 et spørsmål: Trenger vi kvinnedagen?

Da ble jeg litt sur, så jeg svarte kort:

Hvert år blir 10 000 kvinner voldtatt eller forsøkt voldtatt. Spør dem.

Og det er mange andre man burde spurt om dette.
Alle de kvinnene som jobber deltid mot sin vilje, for eksempel.
Eller hver fjerde kvinne, som blir utsatt for vold av noen de er glade i, og som kanskje frykter å bli slått når de kommer hjem.

Jeg synes altså ikke vi trenger å spørre om vi skal ha en kvinnedag. Men vi kan gjerne spørre om hva vi skal bruke den til.

Tone Damli Aaberge mener nok at vi skal bruke dagen på å heie på jenter.
Hun har sagt «Der jeg kommer fra betyr feminisme å heie på andre jenter, uansett hvilke valg de måtte ta.»
Vel, der jeg kommer fra handler feminisme om å ta jenter på alvor, uansett hvilke valg de måtte ta.
Det handler om å si ifra hvis man er uenig med dem, ikke heie på dem som om de skulle være barn eller kjæledyr.

Derfor skal jeg ikke bruke kvinnedagen på å sende varme tanker til Anna Anka eller gi Tone Damli Aaberge en klapp på skulderen.

Jeg skal bruke den på å feire alt det feminister før oss har fått til.

Feire rett til å stemme
Feire kontroll over egen kropp, at man bestemmer selv om man vil ta abort om man blir gravid.
Og ikke minst:

Feire at vi har kommet langt på å gi kvinner reell mulighet til arbeid
Norske kvinners yrkesdeltakelse har økt fra knapt 50 prosent på begynnelsen av 1970-tallet til over 75 prosent i dag. Det er 16 prosentpoeng mer enn gjennomsnittet av industrialiserte land i OECD. Hadde kvinner i Norge jobba like lite som resten av Europa, ville vi gått glipp av verdier tilsvarende hele oljeformuen. Det er verdt å være stolte av.

Vi har kommet langt på veien, men vi skal mye lenger.

Derfor skal vi også bruke dagen på å gå nye skritt på den veien mange har gått før oss

Og på særlig ett område har vi ikke kommet langt nok: Kampen mot voldtekt
Når vi snakker om voldtekt, blir det fort et spørsmål om hvilket type problem det er.
Noen mener det er et kvinneproblem ? at løsningen ligger i at jentene passer på hva de har på seg og hvor mye de drikker.

Andre mener der er et innvandrerproblem ? at løsningen ligger i å sperre alle asylsøkere inne.
Men dette er verken et kvinneproblem eller innvandrerproblem.

Det er et mannsproblem!

Det er menn som voldtar, og det er menn som må slutte å voldta om problemet skal løses. Menn må rett og slett bestemme seg om de vil være en del av løsninga, eller en del av problemet. Menn må ta ansvar for sin egen oppførsel, for hvordan kompisene oppfører seg, fedre må prate med sønnene sine om dette. I tillegg må kjønn på timeplanen i skolen. Så skal vi selvfølgelig sørge for nok penger i politiet til etterforskning og sånne ting også, men alt det hjelper lite hvis ikke vi gjør noe med gutta.

Til slutt synes jeg vi skal bruke 8. mars til å minne oss selv på at feminisme handler om frihet.
Rosa Luxemburg, polsk revolusjonær og et av mine forbilder sa en gang: Den som står stille merker ikke lenkene. Det er et godt bilde på den kjønnsfriheten vi tilbys i dag: Friheten til å være som de andre. Feminisme, derimot, handler om friheten til å være seg selv, uavhengig av rollen samfunnet prøver å presse deg inn i.

Derfor er det å gå i tog på 8. mars et skritt på veien mot å bryte lenkene. Takk for at dere stilte opp, og takk for meg.

Visible Childrens kampanje for å gjøre Joseph Kony kjent og arrestert er imponerende kommunikasjonsarbeid. Men allerede fra dag en hadde jeg en dårlig magefølelse med hele greia - det var noe som ikke stemte. Derfor gravde jeg litt, og fikk mine bange anelser bekreftet. Dette later til å være enkle svar på komplekse problemer, hvor man som verste konsekvens ender opp med å støtte å skyte mot barna man vil redde.

Jeg har delt mye av det jeg har kommet over på facebook allerede, men tenkte å samle det i en liste her i tillegg. Derfor: Om du lar deg rive med og vil henge deg på kampanjen, les dette før du bestemmer deg endelig:

1. Den første kritiske bloggen fant jeg her: http://visiblechildren.tumblr.com.nyud.net/
2. Independent fulgte opp med en god bloggpost: http://blogs.independent.co.uk/2012/03/07/stop-kony-yes-but-dont-stop-asking-questions/
3. Danske Kommunikasjonsforum plukker fra hverandre hva kampanjen gjør med oss, som skiller seg fra alle de andre kampanjene som går inn den ene veien, rett ut igjen og i glemmeboka: http://www.kommunikationsforum.dk/artikler/viral-paa-24-timer

Som et siste apropos siterer jeg Naomi Kleins Twitter-kommentar: 
Hey #stopkony - how about arresting some U.S. war criminals? We know where they live, and they are *already* famous. #visiblecriminals
 

Jeg er på vei til Hamar for å gå i tog der, så noen lang post blir det ikke i denne omgang, men jeg reposter dette bildet som en påminnelse om at verden tross alt går fremover. Legger ut appellen jeg holder i Hamar senere. Nyt dagen!

En aksjemegler ber til gud om å få beholde bonusen sin.

NA24 skriver om desperasjon på Wall Street siden bonusene kuttes:

«Alan Dlugash er partner i regnskapsfirmaet Marks Paneth & Shron. Han mener de fattige ikke skjønner hvordan det er å få mindre lønn.

- Folk som ikke har penger skjønner ikke hvor stressende det er, sier Dlugash.

- Kan du forestille deg hvordan det er å ha tre unger på privatskole og må tenke på å trekke dem ut? Hvordan gjør man det? spør han.»

Nei, de fattige har nok aldri tenkt på hvor slitsomt det er å ikke ha råd til ting. Aldri.
Mener de alvor, eller er dette en absurd form for moderne kunst?